Til minne om min tipp-tippoldefar fra Podlest

Min tipp-tippoldefar, Asbjørn Olsen Pollestad var født i 1807. Han var sønn til Ola Olson Pollestad og Torbjørg Asbjørnsdatter Fosse. Asbjørn jobbet som losdreng på en losbåt og i en voldsom storm i 1835 forliste båten utenfor Revtangen i Klepp. Los Torger Helgesen, Los Thore Mikkelsen og Losdreng Eivind Johs. Sele omkom i forliset. Asbjørn var den eneste overlevende og ble reddet av mannskapet på en annen båt. På grunn av den sterke stormen ble han tatt med til England. Han var der i et halvt år før han fikk hyre tilbake igjen.

Alle var sikre på at hele mannskapet hadde omkommet i forliset og han ble sammen med resten av mannskapet erklært døde og det hadde vært en stor minnesmarkering i kirken.

Da Asbjørn kom hjem til Pollestad igjen stod moren hans med ryggen til og hengte opp klær utenfor huset. Asbjørn ropte på moren og da hun snudde seg og så han, løp hun inn i huset og lukket døren i frykt for gjenferdet hun såg. Da Asbjørn kom helt opp til huset fortelles det at hun besvimte............

Denne historien har jeg fått fra en fjern slektning som bor i Oslo, Kristian Larsen. Han hadde fått historien av sin mor som igjen hadde fått den av hennes far. Kristian forteller at det for en del år siden hadde stått om dette i Jærbladet sammen med teksten til "revevisa" som handler om nettopp dette forliset. 

"REVE-VISA"

I september attenhundre og fem og tredve, man skrev

var det ikke at beundre, hvad som da paserede,

da en brigg kom i farvande, som da var i tvende sind,

om han da skulde søke og gå ind for kontra-vind.

Derpå straks til sjøen løpe, i fra Reve fire mann

for å komme dem i møte, om de vilde søke land,

jeg vil ikke noget dølge ti de tvende menn var lods,

deres drenge vilde følge, hvor de vendte deres kos.

Briggen de besøke vilde, seilte hurtig vinden god kunde sig ei forestille.

faren som dem forestod, men da de sig mot ham nærmet,

da oppreistes bølgens svar, sagde en oss Gud beskjerme,

gid vi nu omborde var.

Samme mann han monne sige, til sin dreng ved masten stod,

berger seilet lat oss drive, til vi kommer dem i mot

de var ennu litt i luvart, briggen lå fra dem i le,

havets bølger dennem truer, de må tage seilet ned.

Men i samme stund det hendte, styrtet båten nesten full

De sin ballast nu utsendte, båten gikk dog rundt omkull,

alle mann på hvelvet kommer, ropte alle hjelp oss Gud.

Jeg tror deres tid var omme, glasset var vist rundet ut.

Båten kantret flere gange, kunde ikke ligge stilt.

O hvor må de være bange, her er ikke håp til liv.

Nei de tvende straks bortfalder, Jesus frels du deres sjel,

hjelp enhver som dig påkaller, O du er Emanuel.

Tvende var ennu tilbake, og den ene han var mann

dette tap var å beklage, jeg det ei beskrive kan.

Han i døden bad for sine, ta o Gud i varetekt

alt mitt hus og alle mine, kone barn og all min slegt.

Til han kunde nu fornemme, at han midt i graven stod,

og var fast i dødens klemme, hadde tapet makt og mot,

savnet sine tro med brødre, satt i båten full av vann

nu er våre kammerater døde, jeg tror ei vi frelses kan.

Hvordan det sig monne skikke jeg ei sie kan sågrant

mindre heller vil jeg ikke sie annet end som sandt.

Men da briggen kunde rekke, kastet man et taug til dem.

De dem til sig monne trekke, da blev der blott reddet en.

Du som kom igjen tilbake, dig vil jeg anmode helst

at du aldri dine dage glemmer Gud som dig har frelst,

ikke må du heller tenke, at det var din egen makt.

Nei, Gud lot dig livet skjenke, ha nu nådens tid i akt.

Hvordan det sig monne vende, kan vi aldri overgå.

Målet, som skal livet ende, det har Gud beskikket så

kunde han sin hjelp ei sende, var hans evne her for svak.

Nei her var for målets ende, det var efter Guds behag.

Fred med eder hvor I såver eders møie er forbi.

Dagens hårde kamp er over, I er nu for faren fri,

støvet er tilbake vendet, hvor det før var taget fra,

sjelene til himlen ganget, til den Gud der denem gav.

Det er vår glade tanke skriften siger også så døren åpnes

når vi banker beder også skal I få. Disse bad i dødens fare

ropte Gud om nåde stor, fri vår sjel fra døden snare

ind til det utvalgte kor.

O, i gamle gode fedre, tenk her var ei deres hjem.

Nei hos Gud er meget bedre i det ny Jerusalem.

Tiden er for alle viktig følg Guds ord forsøm det ei,

vi må vandre her forsiktig, vi går snart all kjøtets vei.

O, i koner holder måte, sørger ikke så som de der er ikke

til å håpe og ei tror oppstandelse. Vi ei bedre kan formode

når vi følger Herrens bud, allting tjener dem tilgode

der i sannhet elsker Gud.

O, i barn sørger ikke som har mistet eders far,

skjønt den skål var sur å drikke. Herren er jo eders forsvar,

han antage alle enker hører faderløses bønn,

merker alle sukk der trenger sig til hanem uti lønn.

Ingen må nu her fortryde at min sang ei bedre kan

udi ord og stemme lyde ikke heller er den lang.

Herren rører eders tunge som har skriften bedre lært

og kan visen bedre synge det skal mig vist være kjært.

Hermed vil jeg visen ende, men jeg har ennu en bønn

av mitt hjerte å oppsende til dig o Davids sønn.

Lat mig troens seier vinne og fullende løpet så

at jeg ærens krans må finne som er hist henlagt å få...

Torolf Reve 14.11.2016 10:31

Har tenkt å skriva litt om dette sett frå Revesida. Den eine losen er i mi slekt og eg har oversikt på dei tre som drukna. Har snakket med far din.